• Vær hvor og når det skjer og delta i debattene - følg Tipsbladet.no på:
Følg med - følg Tipsbladet.no på:
Generell Mats S. Karlsen

Dette er Norges største talenter!

Dette er Norges største talenter!
Foto: football.com

Dette er Norges 10 største talenter. Det mener i alle fall vår blogger, Mats S. Karlsen.

Av Mats S. Karlsen

Mats S. Karlsen
Twitter: @matsska

Norsk fotball sliter i motvind, men det er håp for fremtiden. Talentene finnes, og her presenteres topp 10-liste over de aller største. Aldersgrensen sammenfaller med spillere som holdt U21-alder da U21-EM-kvaliken startet, og følgelig i teorien kunne spilt i neste års U21-EM, altså født etter 1.1.1994. Kriteriene for vurderingen er både nåværende kvalitet (herunder: kamparena) og potensial.

1. Bersant Celina (1996, Twente, på lån fra Man. City)
Er den som spiller regelmessig på høyest nivå blant alle norske unge, offensive spillere. Har allerede debutert i Premier League, og er nå leid ut til nederlandske Twente. Der har han allerede etablert seg som en nøkkelspiller. Har kvaliteter som man sjeldent finner blant norske spillere: dynamisk, teknikk og fart nok til å passere motstanderbackene, samt ferdigheter og spilleforståelse til å være en playmaker som slår de avgjørende pasningene. Fortsatt litt upolert, men potensialet er utvilsomt høyt. Beklageligvis for Norges del, er det Kosovo som får gleden av å se ham i landslagsdrakten fremover.

2. Rafik Zekhnini (1998, Odds Ballklubb)
En av de mest spennende spillerne vi har i norsk fotball per dags dato. Angrepsving med ekstrem fart, ok teknikk, og evne til å være den spilleren som utgjør forskjellen. Jeg så Rafik for første gang sommeren 2014, i den første kampen ble han byttet inn, i den andre startet han. Da satt jeg og fulgte første kampen med en nåværende sportssjef, begge ble imponerte og så at her var det noe ekstraordinært. Yngstemann på det laget, og Odd var nok fullstendig klar allerede da hvilken juvel de satt på, da de byttet draktnumre på ham fra den ene kampen til den andre. Unge Zekhnini sliter foreløpig litt med skader, som igjen påvirker stabiliteten med tanke på å ta enda et steg opp. Uansett, det er bare et spørsmål om tid før en større utenlandsk klubb henter ham.

3. Mohamed Elyounoussi (1994, Basel)
Har vist både i Eliteserien og på den europeiske scenen at han har noen offensive kvaliteter som svært få andre norske spillere har. Derfor var det på høy tid at Moi endelig tok steget til en europeisk klubb, og har nå allerede fått kjent på litt Champions League-fotball. Får nok ikke like mye tid til å stabilisere seg i storklubben Basel som han fikk i Eliteserien, og må som alle andre norske spillere i utlandet gripe de sjansene han får. Det sagt, jeg har virkelig sansen for klubbvalget, og det kan fort vise at det var mye smartere enn å gå til gampefotball i diverse andredivisjoner. Når han etterhvert blir fast inventar, vil veien derfra være relativt kort til bedre ligaer enn den sveitsiske.

4. Ole Selnæs (1994, Saint-Étienne)
Tilnærmet fast plass på et av Frankrikes bedre lag. Vinnerskalle av de sjeldne. God til å distribuere ballen videre og å være orientert på spillet. Spørsmålet er om disse kvalitetene kan kompensere for noe manglende hurtighet. Men kjenner vi både ham og toppklubbene rett, så jobbes det nok bevisst og intensivt med akkurat den delen.

5. Zymer Bytyqi (1996, Viking)
Fikk sin toppseriedebut tidlig, og mange venter på det endelige gjennombruddet. De glimtene av toppnivået hans som vi har fått sett er noe av det mer spennende jeg har sett blant norske spillere: fart kombinert med teknikk, og en viss x-factor, er sjelden vare i dette landet. Utfordringen foreløpig er stabiliteten, fordi potensialet er blant de høyeste av norske spillere, og trenger enda mer spilletid slik at han kan bli enda mer stabil for å ta neste steg.

6. Martin Ødegaard (1998, Real Madrid Castilla)
Mye er sagt, mye er skrevet, mye er hypet. Martin (18) er utvilsomt det mest kjente norske talentet vi har. Mange vil nok lure på hvorfor han ikke er høyere på denne listen. Jeg fikk som alle andre stor sans for ham da han som 15-åring gikk inn og lekte i Tippeligaen, men det sier nok også ganske mye om nivået i den norske ligaen... Etter min mening mangler han enda litt fart og på valg med ball, samt litt personlighet (se: Guti, Ganso, Motta m.fl.). På alle tre punktene finnes det drøssevis av talenter rundt om i Europa og verden som har mye mer av alt, jeg kan fort og kort nevne Marco Asensio, Christian Pulisic, Ousmane Dembélé, Alen Halilović, Marcos Lopes m.fl. Men med kontrakt i Real Madrid og regelmessig trening med de store gutta, har han alle muligheter til å få en fin fotballkarriere. Og hvis han ender opp med noe som ligner karrieren til f.eks Denis Tsjerysjev, så kan både han og resten av fotball-Norge si seg godt fornøyde.

7. Iver Fossum (1996, Hannover)
En spiller jeg tidlig ble begeistret for. Ikke for at han på noen måte er så spektakulær, men for at han i tillegg til den åpenbare løpskapasiteten, også har ballferdigheter nok samt spilleforståelse til både kombinasjonsspill og ta de riktige løpene i feltet. På internasjonalt nivå trenger ikke det sistnevnte bety noe ekstraordinært, og da blir det løpskapasiteten som blir hans force. Er kanskje aller best som indreløper eller offensivt i en midtbanetreer, og ironisk nok er han et offer for det overdrevne norske «rollespiller»fokuset som igjen gjør at han nå trenger ekstra tid til å bli god nok til å spille i en vanlig, internasjonal sentral midtbane.

8. Veton Berisha (1994, Greuther Fürth)
Har allerede vist at han holder godt Tippeliga-nivå, og spiller nå fast i 2.Bundesliga. I likhet med storebror Valon har Veton en råskap man sjeldent finner i dette landet. Som spiss bør han nok score litt flere mål, men jobbingen og intensiteten er noe trenere setter pris på.

9. Vajebah Sakor (1996, Vålerenga, på lån fra Juventus)
Når AC Milan er interesserte, og han til slutt havner i Juventus, så viser det nødvendigvis at han er et av Norges største talenter. Har vist seg frem på aldersbestemt nivå i Italia og UEFA Youth League, men nåløyet til førstelaget er naturligvis syltrangt. Vi har fått sett glimt av storhet i låneperioden i Vålerenga og Tippeligaen, men fikk kun starte 13 av 30 seriekamper i 2016. En fremtidig midtbanegeneral på den norske landslagsmidtbanen, men det krever nok at han får enda mer spilletid på et høyere nivå.

10. Ghayas Zahid (1994, Vålerenga)
En av de få 10'erne som vi har i norsk fotball, eller det vil si, som har fått muligheten til å stabilisere seg på norsk toppnivå. Har måttet tilpasse seg forskjellige roller, på godt og vondt, og har måttet spille i posisjoner som ikke får det beste ut av ham. Det positive er at han står bedre rustet til et liv i en utenlandsk klubb på kontinentet. Men før det eventuelt skal bli en realitet, så trenger han kanskje enda en sesong på dette nivået (eller i Sverige eller Danmark), der han tydelig gjennom en hel sesong viser at han er en av de beste i ligaen. Tips: se på Jesús Manuel «Tecatito» Corona.

Nærme listen:

Martin Samuelsen (1997, West Ham)
Driblefant som vi ikke så ofte finner blant norske spillere, og det må jo anerkjennes. Uredd i spillet og har en del ballkvaliteter. Men har fortsatt ikke vist så veldig mye mer som tilsier at han er god nok for regelmessig spill på det høyeste nivået, så det gjenstår å se om han har noe mer i seg.

Kasper Skaanes (1995, Brann)
Det er ikke tilfeldig at han er blitt såpass verdsatt av så ulike fotballtrenere og personligheter med forskjellig fotballfilosofi som Rikard Norling og Lars Arne Nilsen, samt undertegnede. Har løpskapasitet, brukbar teknikk, og spilleforståelse, både med tanke på kombinasjonsspill og være i de riktige rommene. Trenger mer spilletid, og i likhet med klubbkompis Kristoffer Barmen kan avslutningsferdighetene bli bedre. Kan på sikt bli Norges svar på Emil Forsberg.

Ohi Omoijuanfo (1994, Stabæk)
Fikk Tippeliga-debuten tidlig, kanskje litt for tidlig. Var kanskje heller ikke i den riktige klubben mtp utvikling, så det å bruke 2015-sesongen i Jerv var ideelt for å restarte karrieren. En angrepsspiller som har ferdigheter og fotballforståelse nok til både å være målscorer og sette opp andre. Hvis den fine utviklingen fortsetter, kan han fort følge i fotsporene til Moi Elyounoussi og Ole Selnæs.

Eirik Hestad (1995, Molde)
Kanskje det nærmeste vi kommer en midtbaneelegant i norsk fotball per dags dato. Og det sier kanskje mer om norsk fotball enn at han nødvendigvis er det i internasjonal målestokk. Han har noen ferdigheter som ikke vi ser altfor ofte blant norske spillere, og det er jo spennende, hvis vi ser positivt på det.